En av Norges mest kjente predikanter er Ole Hallesby. Han var teologiprofessor, leder for Indremisjonsselskapet, kjent forfatter og en stor folketaler. Ole Hallesby var en høvding i Guds rike.

Ole Hallesby var født på odelsgården Hallesby Søndre i skogsbygda Aremark i Østfold. I 1902 ble han frelst. I 1904 var Ole og faren redskaper for en stor vekkelse i hjembygden. Etter å ha avlagt en teol.cand. eksamen fortsatte han etter haugiansk mønster som forkynner og reiste rundt omkring i Norge og forkynte evangeliet. Mange steder ble det vekkelse.

Hallesby viste seg snart som en dyktig taler. Han reiste uten lønn og tilhørte ingen organisasjon. 32 år gammel, giftet han seg med Mia Riddervold. I 1909 ble han ansatt på Menighetsfakultetet i Oslo. I 43 år var han lærer på fakultetet og øvde sterk innflytelse ved sin klare og radikale forkynnelse. I 1908 reiste han til Tyskland hvor han avla sin teologiske doktoreksamen. Hallesby gikk ofte til angrep på liberalteologien. Han betraktet Bibelen som Guds ord. For dette møtte han sterk motstand både fra prester og presse.

Den 25. januar 1953 holdt Hallesby en radiopreken som rystet Norge. Han oppfordret mennesker til å omvende seg og sa at den som står nåden imot går fortapt. Resultatet ble et veldig bråk, et bevis på at den liberale teologien ikke var død. I avisene ble han hånet og utskjelt. Men for Hallesby var talerstolen en krigsskueplass. Når han forkynte var han på slagmarken for å redde mennesker fra fortapelsen.

Her kommer et kort utdrag fra talen: ”I kveld står jeg her i Kristi sted, jeg taler sikkert til mange i kveld som vet de er uomvendte. Du vet at om du stupte død om på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete. Hvordan kan du som er uomvendt, legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?” Hallesby var ikke bare landets mektigste forkynner og vekkelsespredikant gjennom flere tiår. Han var også Menighetsfakultetets mest skriftlærde teolog, han var Indremisjonens fører, en dyktig kirkepolitiker, en stor strateg og en fremragende organisasjonsmann.

Han deltok med voldsom kraft i tidens kultur og moraldebatt, men glemte aldri et øyeblikk den personlige kontakten. Han var moralsk og åndelig veileder for titusener av mennesker som oppsøkte ham på utallige møter rundt om i landet, leste hans bøker og artikler, eller skrev til ham.

Han kunne besvare opptil to tusen brev i året. Han har utgitt i alt 69 bøker. De oversatt til 29 språk. Den mest kjente boka hans heter ”Fra bønnens verden”. I USA er den trykt i mer enn 40 opplag, og over 700.000 bøker er solgt. Han hadde en personlig sjarm, som kombinert med stor slagferdighet, en klar og enkel stil, og en brennende visjon, gjorde ham til Norges største folketaler ved siden av den jevngamle Martin Tranmæl.

Hallesby svarte aldri på de personlige angrepene som ble rettet mot ham både fra prester, biskoper og massemedia. En av Hallesby sønner skriver om ham: ”Far var en stor personlighet. Troen, overbevisningen og samvittigheten var bundet til Guds ord. Hans evne til å påvirke andre, hans mot og hans nerver, i alt lå det kraft. Og godt var det at han hadde sterke nerver. Når man spurte ham hvordan han kunne ta det så rolig når han ble utskjelt og hånet i avisene, svarte han rolig: ”Det er Guds ord jeg kjemper for. Den kampen er verdt alt.”

For egen del strebet han etter å være strengt saklig i sine debattinnlegg og skrifter. Han unnvek personlige angrep. Han benyttet aldri hån eller ironi og mistenkliggjorde aldri motstanderens motiver.” Under okkupasjonstiden fra 1940-1945 ble Hallesby en av lederne for den kirkelige motstanden. Han møtte blant annet personlig opp på Victora Terrasse for å protestere mot jødeforfølgelsene. Da tyskerne truet han og la en revolver på bordet, så la han frem Bibelen sin.

Hallesby tok godt vare på tida. Han stod opp kl. 7.00 og arbeidet til kl. 21.30. Han hadde faste vaner og levde et sunt og disiplinert liv. På en minnesten for ham skrev den svenske teologen David Hedegård: ”Han var en bønnens mann, han skrev om bønn, han trodde på bønnen og han var et bønnemenneske. Det var alltid en eiendommelig evighetsatmosfære rundt ham.” En medarbeider forteller fra et møte: ”Han gav en dyp følelse av evighetsmettet dragelse. Den korte bønnen han ba var forberedelsen til et siste avgjørende slag i åndens verden, en kamp om menneskers frelse eller fortapelse.

Så gikk han inn til folket og opp på talerstoler, rustet med det åndens sverd som er Guds ord.” Hver enkelt preken stod for ham som et avgjørende hovedslag i kampen mot Satan og for sjelene.

Da menighetsfakultetet feiret sitt 40-års jubileum holdt Hallesby, 69 år gammel, en tale som vakte oppsikt og som er blitt kalt hans testamente. I denne talen sa han bl.a.: ”Jeg kommer aldri mer i mitt liv til å tale for så mange nåværende og blivende prester som i dag. Jeg skal forøvrig snart trekke meg tilbake og derfor vil jeg i dag be dere om et par ting: Svikt aldri korsets teologi. Så lenge vi holder fast ved denne teologien er Menighetsfakultetet uovervinnelig.

Svikt aldri omvendelsens harde og anstøtelige tale. Gud gi dere nåde til å forkynne omvendelse og syndens tilgivelse med brennende og bedende omsorg for sjelene. Det er noen som sier at den liberale teologien i Norge er død, men den dødsattesten er ikke utstedt av sakkyndige. Den liberale teologien lever både blant prester og prestelærere. Svikt ikke forsvaret av vår dyre tro. Måtte Gud gi dere mot og vilje til å lide og kjempe for evangeliet.” Ole Hallesby gikk hjem til Herren den 22. november 1961, 82 år gammel.

Moody var en bønnens mann. Han trodde at bønn var helt nødvendig for vekkelse. Han var også en Ordets mann. Han begynte å lære seg bibelen utenat. Dette brukte han å gjøre mellom kl. 4 og 6 om morgenen. Man tror at Moody talte til mer enn 100 millioner mennesker, på sine møter og kampanjer.

D.L. Moody ble født den 5. februar 1837 i East Northfield Massachuset i USA. Som gutt fikk Moody ved egen erfaring prøve hva det ville si å sulte og fryse og lidevondt. Da Moody var bare fire år gammel,døde hans far. Familien var fattig,og moren hadde problemer med å holde familien samlet.

Moody likte å lese og skulket ofte skolen. Hans søndagsskolelærer snakket alvorlig med han om hans sjels frelse, og 18 år gammel tok han imot Jesus. Hele hans liv ble forandret. 19 år gammel dro han til Chicago med den hensikt å tjene 100.000 dollar og på den måten bygge opp en sterk økonomi. Han ble en dyktig skoselger og nådde snart sitt økonomiske mål. Han hadde arvet en sterk vilje og et medfødt anlegg til aldri å svikte det mål han hadde satt seg.

Han gikk til en søndagsskole i en bakgate og spurte om han kunne få undervise. Søndagsskolen hadde 16 lærere men bare 12 elever. Så om han skulle få undervise, så måtte han selv skaffe nye elever. Neste søndag kom han med 18 gategutter som han hadde samlet. Siden ble søndagsskolen full av elever. Senere samlet han sammen elever til i alt 20 søndagsskoler. Dette var begynnelsen til hans store virksomhet i Chicago. Arbeidet vokste,slik at det til slutt var 1500 elever ved søndagsskolen. Moody bygget nå et stort hus hvor han iblant talte til en menighet på 3000 mennesker.

Han var en dyktig organisator og leder av de store folkemassene. Moody og sangeren Ira D.Sankey fikk nå tilbud om å komme til York for å tale. De dro dit og hadde et enkelt møte. Etter det møtet dro de til mange store steder i England og Skottland. Skarer på 20.000 kom for å høre dem. Tusenvis av mennesker ble frelst.

Til å begynne med så man ned på disse fremmede evangelister, disse enkle menn uten utdannelse. Og deres arbeidsmetoder var uvanlige. Kritikerene syntes ikke Moodys taler på noen måte var i overensstemmelse med den homiletikk man på den tiden godkjente i England.

Og Sankeys sanger - nei, dette var jo ingen «tilbedelse» i Guds hus. Det fortelles at Moody en gang skulle ha sagt: «Nei, på dette vis kan vi ikke fortsette! Det er jo lettere å beseire Djevelen enn å kjempe imot disse prester». Gjennom sitt Englandsbesøk ble Moody og Sankey internationallt kjent. Da Moody reiste til England i 1873, trodde han at reisen bare skulle vare noen måneder.

Han var ukjent utenfor de områder han hadde virket i søndagsskolen og K.F.U.M., hovedsaklig i Chicago. Da han etter 2 års fravær kom tilbake til Amerika, var han den mest kjente evangelisten i verden. Da de kom tilbake til USA, fikk de innbydelse om å komme til store stederog ha kampanjer. De begynte med en vekkelseskampanje i Brooklyn i New York. 5000 mennesker fylte huset tre ganger om dagen. I Philadelphia hørte 13.000 personer på dem i hvert møte. I ti uker holdt depå i New York City. 500 vaktmestere forsøkte å holde orden på de lange radene av mennesker, som ville komme inn i Hippodromen.

Overalt hvor Moody kom, Boston, Chicago, Cleveland, St.Louis, Denver, San Franciso,ville folk inn å høre på han. Man regner med at så mange som 60.000 mennesker ville høre Moody tale hver eneste dag Moody og Shankey reiste over hele USA og også tilbake til England år 1881-1882. Moody var en bønnens mann. Han trodde at bønn var helt nødvendig for vekkelse. Han var også en Ordets mann. Han begynte å lære seg bibelen utenat. Dette brukte han å gjøre mellom kl. 4 og 6 om morgenen. Han studerte hver enkelt emne i bibelen. Moody brukte å si: «Jeg ser på denne verden som et skadeskutt skip. Gud har gitt meg en livbåt og sagt til meg: «Moody, redd alle du kan!»

Da Moody døde i 1899, etterlot han seg en jenteskole, en gutteskole og et bibelinstitutt i Chicago, Moody Bible Instiute. Alle disse skolene finnes den dag i dag. Man tror at Moody talte til mer enn 100 millioner mennesker, på sine møter og kampanjer. Som et resultat av Moodys siste besøk i Skottland i 1892, ble Glasgow Bibelinstitutt stiftet etter mønster av instituttet i Chicago. Det ble bygd en flott skole og et forsamlingslokale som kostet 400.000 dollar. Mangetusen menn og kvinner er blitt utdannet på dette instituttet for kristent arbeid over alt i verden. Hans siste budskap til prester og predikanter i Kansas City like før sin død, var en formaning til dem at de fremfor alt åpnet sine bibler og levde i dem og direkte preket ut av dem.

Martin Luther var utvalgt av Gud til å bringe fram en åndelig sannhet, kalt den protestantiske reformasjon. Ingen kan komme forbi det faktum at Luther var et Guds redskap, en som vekket folket, en mann med stor betydig for alle tider. Luther rystet en hel verden.

Martin Luther ble født i den tyske byen Eisleben i 1483. Som 14-åring reiste han hjemmefra for å gå på skole i Magdeburg. Som 18 åring begynte han sine studier ved universitet i Erfurt. Luther bestemte seg for å bli prest, og begynte på sine teologiske studier. Etter en stund gikk han inn i et augustinerkloster i Erfurt. Da Luther ble født var det lite åndelig lys. Bibelen ble betraktet for å være for hellig for det vanlige mennesket. Så hvordan kunne man begynne å tro på Gud?

Det var religiøse demoner fra mørkets rike som kontrollerte menigheten. Så navnet «den mørke middelalder» var riktig navn gitt for den tiden. Mennesker som kalte seg selv kristne levde under strenge regler som gav inntrykk av at Gud var en ussel Gud. De til og med trodde at når det var tordenvær, så var lynene Guds vrede som kom ned fra himmelen.

Luthers oppgave var å bringe fram åpenbaring, en guddommelig revolusjon av sannheten, for å ødelegge den åndelige uvitenhet som holdt mennesket bundet. I 1508 ble Luther overført til Wittenberg, stedet som senere skulle bli den lutherske reformasjonens vugge. Hvor enn Luther vendte seg, så han bare mørke. Den katolske veien førte ham ikke videre. Han gikk til skriftemål, han plaget seg selv, han leste og studerte, men alt var forgjeves, han fikk ingen fred, ingen frelsesvisshet. Det ble sagt at han trettet ut prestene fordi at han så ofte gikk til bekjennelsen.

Han ba mange bønner og utførte trofast alle kirkens ritualer. I forventelse av en åndelig velsignelse, reiste Luther til Roma, som den gang var hovedsetet for den kristne åndelige kraft, den hellige by. Han besøkte alle de religiøse plassene, også en trapp som var bragt dit fra Jerusalem, som man trodde Pontius Pilatus hadde gått på, da han gav Jesus hans dødsdom. Luther gikk opp hvert steg på denne trappen på sine knær, mens han ba. Da skjedde det pluselig noe.

Ved hvert trinn hørte han en stemme fra himmelen: «Den rettferdige ved tro......Den rettferdige ved tro........Den rettferdige ved tro skal han leve!» Guds rettferdighet var åpenbart i evangeliet - ikke en straffende rettferdighet, men en rettferdighet full av nåde. Luther sa: «Jeg kjente at jeg var blitt et nytt menneske, og at jeg gjennom åpne porter var kommet inn i paradis. Samtidig ble Skriften helt ny for meg». Luther viste det ikke da, men Gud hadde sett ned på jorden og hadde sett menneskets desperasjon. Gud så at folk døde og gikk til helvete, mens de trodde at de gikk til himmelen.

I 1517 stod Luther ved døren til kirken i Wittenberg og spikret opp sine 95 teser mot misbruket av avlaten. Tesene ble et signal til kamp. Endelig hadde Gud funnet et menneskesom ville utføre hans vilje. Nå var Luthers navn på alle lepper. Han ble nå tvunget til å stå til regnskap for sin overbevisning. Til slutt ble han bannlyst av paven fordi han ikke ville trekke tilbake sine teser. Martin Luther sto opp mot alle de religiøse stemmene i de dager, selv om kirken til og med kontrollerte regjeringene. Uansett hva kirkeautoritetene sa, så adlød regjeringen.

Allikevel sto Luther frimodig fram og sa: «Hva dere forteller meg om hvordan jeg skal leve, kontrollerer ikke mitt liv, jeg har funnet sannheten i Guds ord, og ved tro på Jesus Kristus har jeg levd mitt liv. Jeg har gjort det beste som jeg vet om. Men jeg fant ingen åndelig tilfredsstillelse. Og nå har jeg hørt en stemme ovenfra som sa til meg, at den rettferdige ved tro skal han leve med Ham for alltid». For Luther gjaldt det troen alene, nåden alene, og Skriften alene. Revlousjonen var i gang. Luther måtte flykte, og som ved et under unnslapp han sine forfølgere.

Luther oversatte Det nye testamente til tysk, på utrolig kort tid, kun elleve uker. I 1534 var hele Bibelen oversatt. Den store protestantiske reformasjonen ble født og hele jorden begynte å forandre seg. Luther døde i 1546. Hvor overgitt er du? Er du villig til å gå hvor Gud leder deg? Er du villig til å tjene mindre penger enn nå for å bringe fram en revolusjon av åndelige sannheter til Norge eller til verden? Gud ønsker å tale til ditt hjerte, på samme måte som han gjorde til Martin Luther og si: «Vil du arbeide for meg? Jeg har et arbeide for deg.»

Hva Luther gjorde, var å adlyde Den Hellige Ånds ledelse for sin tid, som fødte fram dramatiske forandringer. På samme måte som Luther bragte lys til sin generasjon, må vi etablere sannhet i dag for den tiden som vi lever i. Gud ønsker å bruke oss til å bryte villfarelsen som vil prøve å forføre menneskenes sinn. Vi lever i en spesefik tid, ikke født ved et uhell, men for en spesiell hensikt. Vi er født, ved at Gud avgjorde at i denne tid skulle vi leve og gjøre et spesifikt arbeide på denne jorden.

Hans Nielsen Hauge var mannen som Gud brukte til å føre tusenvis av nordmenn inn i Guds rike. Det er sant som en historiker har sagt: «at den som vil skrive Norges historie, kommer aldri forbi 5.april 1796, da ble Hauge åndsdøpt ute på åkeren.

Hauge ble sittende i fengsel i over 9 år for sin tro. Hans helse ble knekket, og han døde bare 53 år gammel. Det er en skamplett på presteskapet at de behandlet en av kirkens største menn på denne måten.

Dåpen i Den Hellige Ånd
Hans Nielsen Hauge ble født på gården Hauge i Østfold 3.april 1771. Han vokste opp i et gudfryktig hjem der det var vanlig med husandakt både morgen og kveld. En vårdag i 1796 hadde han, 25 år gammel, en merkelig opplevelse. Han gikk og sang en salme mens han holdt på å pløye. Hans hjerte var urolig, og han var plaget av grublerier og dystre tanker.

Han begynte å synge: "Jesus, din søte forening å smake, lenges og trenges mitt hjerte og sinn! Riv fra meg alt det som holder meg tilbake! Dra meg i deg, min begynnelse inn! Styrk meg rett kraftig i sjelen her inne, alt jeg kan kjenne hva Ånden formår! Ta deg til fange min tale og sinne, led meg og lokk meg så svak som jeg går." Han forteller selv hva han opplevde: "Da jeg hadde sunget det andre verset, ble mitt sinn så oppfylt av Gud at jeg ble helt fra meg, og jeg kunne ikke fatte hva som gikk for seg i min sjel. Da jeg kom til sans og samling igjen, var jeg bedrøvet over at jeg ikke hadde tjent den kjære og over alt gode Guden. Nå var det ikke noe i hele verden som var noe verdt. Det var en herlighet som ikke noen tunge kan forklare. Min sjel kjente noe overnaturlig, guddommelig og salig". Hauge opplevde dåpen i Den Hellige Ånd.

Send meg
Hauge hørte at Herren sa: «Hvem skal jeg sende til å innby til mitt store nattverd og kalle mennesker fra øst og vest, nord og sør?» Hauge svarte: «Send meg, mitt hjerte brenner av kjærlighet til alle mennesker. Det gjenlød i mitt indre: Du skal bekjenne mitt navn for menneskene, formane dem til å omvende seg og søke meg mens jeg er å finne, kalle på meg når jeg er nær og røre ved deres hjerter, så de kan vende seg fra mørke til lys». Snart hadde han vunnet sine syv søsken for Gud. Hauge skrev nå sin første bok. Den handlet om hans åndelige gjennombrudd. Boken het:»Betragtning over verdens daarlighed». Han gav også ut flere bøker senere.

Mange ble frelst
I syv år holdt Hauge på med å evangelisere Norge, fra 1797 til 1804. Han reiste på kryss og tvers over hele Norge. Han kunne gå flere mil hver dag, og iblant holde tre fire møter hver dag. Man sier at han vandret 1500 mil i tidsrommet 1794-1804. På veien strikket han vanter og strømper som han gav bort. Overalt ble folk frelst. En gang gikk han helt opp til Tromsø. Hauge dro fra sted til sted og forkynte evangeliet. De som ble frelst gikk nå ut og forkynte evangeliet, og slik spredte vekkelsen seg. Hauge hadde Guds nærvær over livet sitt, han var en rolig og ydmyk mann. Han var ledet av Den Hellige Ånd. Det ble vekkelse i både byer og bygder.

Næringslivsmann
Samtidig som Hauge forkynte ordet fikk han også tid til å skrive bøker og starte næringsvirksomhet overalt hvor han kom. Bøkerene hans ble solgt i tusenvis av eksemplarer. I norsk industrihistorie regnes Hauge som en foregangsmann innen såvel papirindustri som tekstilindustri. Han var med på å anlegge sagbruk, møller og fabrikker. I 1800 startet han Eikers Papirfabrikk og dessuten et garveri. I Bergen begynte han som fiskehandler og hadde fire båter. Han så både på arbeidet og på materielle verdier som en velsignelse. Han var opptatt av at den kristne skulle være en kristen i alle forhold. Han ønsket å bygge fabrikker til beste for medmennesker, slik la han grunnlaget for tusenvis av arbeidsplasser i Norge.

Hauges bibelsyn
Hauge hevdet det samme som Luther, at «skriften alene» var øverste autoritet i liv og lære. Biskop Andreas Aarflots grundige undersøkelse av Hauges kristendomsforståelse viser klart hvilken autoritet Skriften hadde for hans liv og budskap: «Bibelens autoritet har sin grunn i at den er Guds tale til menneskene,» er Aarflots sammenfattende vurdering av Hauges syn, og han legger til: «Det hører også med til begrunnelsen av Skriftens autoritet at Guds ord er uforanderlig, og at det derfor har sin gyldighet til alle tider.» Når det gjelder å tolke Skriften, hevder i realiteten Hauge det gamle reformatoriske prinsipp: Skriften er sin egen fortolker. Det gjelder å se alt i sin sammenheng.

Forkynnelsen
På denne tid var den åndelige situasjonen i Norge dårlig. Et stort frafall rådet innen den lutherske kirken og spesielt innfor presteskapet. Mange fornektet at Kristus var frelseren. Flere prester og biskoper drakk alkohol og spilte kort. Så kom Hauge med sitt klare budskap om frelse, gjenfødelse og forsoning. Hauge kalte mennesker til å vende om fra død vanekristendom til levende tro. Det åpenbare faktum at det barnedøpte norske folk ikke var kristne i bibelsk mening, understreket for ham hvor viktig det var å forkynne omvendelsens budskap for folket. Og omvendelsen bort fra egenrettferdighet og likegyldighet skulle gjennom gjenfødelsen føre til et liv i Jesu etterfølgelse.

Hauge viste at han var utsendt for å redde mennesker fra helvetes evige pine. Hauges bots-og omvendelsesforkynnelse var dypt følt. Hans hjerte brant for de uomvendte. Han var blitt grundig overbevist både om fortapelsens realitet og herligheten i et evig liv hos Gud.

Motstand
Med den såkalte «Konventikkelplakten» kunne prestene forby lekfolk å forkynne Guds ord. Mange prester og biskoper likte ikke Hauges radikale forkynnelse. Gang på gang ble Hauge og hans venner anholdt, ilagt bøter og dårlig behandlet. Presten Fiermann tok en gang en pisk og jaget to av Hauges venner ut av kirken da de skulle til alters. Hauge ble stadig angrepet i landets aviser. Prester, biskoper og embetsmenn var stadig på jakt etter Hauge og hans venner.

Tre ganger ble Hauge slått. En skolelærer raste en gang på han med bare knyttnevene. En sogneprest spyttet på Hauge når han talte på en gård i Telemark. Da foreslo Hauge at menigheten skulle synge Brorsons salme: «Far her ut, urene ånd», og presten gikk. En artikkel i «Collegialtidende» anbefaler at Hauges omvandrende predikanter i Akershus og Buskerud amt skulle arresteres som løsgjengere. Her er noen utrykk som Hauge og hans venner ble kalt for: en folkebedrager, giftspreder, fanatiker, lumsk forræder, ærgjerrig og rovbegjærlig, slangelistig, skinnhellige skurker, dovenskaps og lathetstalsmann, dårekistesnakk osv.

I fengsel
I 1797 ble Hauge arrestert for første gang. En løytnant og tre soldater førte han til et vakthus i Fredrikstad. Han satt en måned i fengsel, så ble han sluppet fri. De fant ut at han hadde ikke gjort noe annet enn formane sine medmennesker til å omvende seg fra et liv i synd. Hauge ble arrestert og fengselet for forskjellige lovbrudd ti ganger.

I tre år, fra oktober 1804 til mars 1808 satt Hauge i en celle, først i Haugesund, deretter i Rådhusfengslet i Oslo, mens han ventet på at saken hans skulle opp. Kommisjonen kom fra til at Hauge hadde forbrutt seg mot forordningene fra 1741, den såkalte konventikkelplakaten, som forbød åndelige sammenkomster uten tillatelse. Over 600 vitner ble avhørt. Dommen falt i 1813. Da hadde Hauge sittet i fengsel i ni år. Aktor hadde bedt om livsvarig fengsel for Hauge. Men da opinionen forandret seg til fordel for Hauge, ble han bare dømt til to års straffearbeid og til å betale saksomkostningene. Han overklaget og dommen ble forandret til 1000 kroner i bot.

Dårlig helse
Hauge sier: «Min bevoktning var så streng at ikke en eneste av mine venner fikk tale med meg eller sende meg det minste». Her satt Hauge uvirksom og i ensomhet. Uten noen å snakke med, uten Bibel eller annet lesestoff. Bare tre ganger i løpet av det første året fikk han trekke frisk luft. Han mistet tennene og håret. Han led av «blodsott», gikt, skjørbuk, gul og blek ansiktsfarge. I 1811 ble Hauge satt på frifot ved hjelp av innflytelsesrike venner på grunn av sin dårlige helse. Han hadde lidd mye under de lange fengselsoppholdene.

Slutten
I 1815 giftet Hauge seg, men hustruen døde etter et år. Senere giftet han seg på nytt. Med vennenes hjelp kjøpte han en bondegård, Bredtvedt på Aker. Der skrev han flere bøker. Hauges hjem ble et senter for det kristne live i landet. Hit kom predikanter, biskoper og professorer for å snakke med Hauge og for å få råd. Våren 1824 ble helsetilstanden stadig dårligere. Det siste Hauge sa før han forlot denne verden var: «Følg Jesus» Siden utbrøt han med et ansikt som strålte av glede: «O, du evige, kjærlige Gud» Så døde han 29. mars 1824, 53 år gammel. En høvding var borte.

Norge ble forandret
Vekkelsen gjorde Hauges etterfølgere til landets beste borgere og flere av dem oppnådde betydelige stillinger innen stat og samfunn og kunne på den måten utøve en sterk og god innflytelse. I Eidsvollforsamlingen finner vi tre haugianere. Senere var det haugianere i hvert eneste Storting til langt ut på 1880 tallet. Lederene for bondeopposisjonen var haugianere. De tok idealet om «gudsfrykt med nøysomhet» inn i rikspolitikken. En historiker har sagt: «Denne merkelige gudsmann ble sendt til Norge da han trengtes mest, og presteskapet ønsket det minst». På grunn av sin innsats for Norge er han blitt kalt: «det moderne Norges far». For ikke lenge siden kalte et internasjonalt studiesenter ham for: «Europas fremste og mest innflytelsesrike lekmann».

Læstadius var fylt av et «åndelig hat» mot fyllehunder og brennevinshandlere. Synden satt ikke i alkoholen, men i mennesket. Bare Den Hellige Ånd kunne drive alkoholismens urene ånd ut av menneskehjertet. Les historien om Lars Levi Læstadius, mannen som startet nordkalottens største vekkelsesbevegelse, «Læstadianismen»

Før gjennombruddet
Lars Levi Læstadius ble født på et sted som heter Jakkvik, ved innsjøen Hornavan i Pite lappmark i Sverige i år 1800. Det var 6 mil til nærmeste nabo, over fjell og myr og ødemarker.
Om vinteren var det ofte uframkommelig på grunn av snø og storm. Foreldrene var Carl Læstadius og Anna Magdalena Johansdatter. Faren var av gammel norrlansk presteslekt. Siden 1662 hadde forfedrene hans vært prester, sønn etter far i ubrutt rekkefølge. Til sammen hadde det vært 10 prester før han i slekta.

I sin ungdom var Læstadius en trofast kirkegjenger. Allerede som 19 åring gjorde han sin første botaniske forskningsreise. Skulle han gå inn for en vitenskapelig karriere, eller skulle han bli prest? Læstadius var anerkjent som en av de fremste kjennere av Nordens fjellfora. Hans mål var å få en fullstendig samling av Sveriges planter. Han vant ære og anerkjennelse for sitt arbeid. Han ble valgt inn som medlem av det kongelige svenske videnskapsakademi.

Men etter sin omvendelse gikk han imot botanikken. Han skriver blant annet i bladet sitt «Ens ropandes røst» «at ærgjerrighetsdjevelen hoppet av glede hver gang han fant en ny plante».Læstadius begynte nå å studere til prest i Uppsala. I 1825 ble han ordinert og ansatt som hjelpeprest i menigheten i Arjeplog. Samtidig ble han også misjonær i Pite lappmark. Som misjonær skulle han besøke samene under flyttingene og drive undervisning. Han var kjent i ødemarka og talte samisk flytende. Men arbeidet ble kortvarig. Et år senere i 1826 ble han ansatt som sokneprest i Karesuando, eller Entontekis som det offisielle navnet var til 1907. Året etter giftet han seg med Brita Katarina Alstadius. De fikk 12 barn.

Læstadius blir frelst
Læstadius ble ikke frelst før han var 44 år gammel. Om det forteller han selv slik: «Jeg møtte noen lesere av den mildere sorten. Blant dem var det en samepike ved navn Maria. Hun åpnet hele sitt hjerte for meg etter at hun hadde hørt altertalen. Denne enkle piken hadde slike erfaringer i nådens orden, at jeg aldri før hadde hørt slike ting.

Hun hadde vandret lange veier på søken etter lys i mørket. Hennes vandring hadde til slutt endt hos pastor Brandell i Nora. Og da piken hadde åpnet sitt hjerte for ham, hadde presten løst henne fra hennes tvil. Gjennom presten kom Maria til levende tro. Nå først, tenkte jeg, ser jeg veien som fører til livet. Den har vært skjult for meg til jeg fikk snakke med Maria. Denne pikes enkle fortelling om sine vandringer og erfaringer gjorde et så dypt inntrykk på mitt hjerte, at alt lysnet også for meg. Denne kvelden fikk jeg et forsmak på himmelens glede. Jeg vil huske denne fattige Maria så lenge jeg lever. Og jeg håper at jeg møter henne i en annen og lysere verden på den andre siden av graven.

Alkoholens forbannelse
Fra denne dag var Lastadius totalt forandret. Han talte med en større autoritet og myndighet. Ordene som kom ut av hans munn, hadde en åndelig kraft med seg som traff og rystet de ufrelste i deres indre. Flere og flere ble nå frelst. Noen begynte å tale i tunger, andre begynte å profetere. Det største problemet Læstadius møtte på i Karesuando, var brennevinet. Det holdt på å ødelegge folket. Brennevinshandlere dro rundt til samene der de oppholdt seg. Når en handel skulle avsluttes, var alkoholen alltid med. I bryllup kunne brennevinskaggen stå midt på gulvet. Og alle kunne bare drikke så mye de orket. Fattigdommen fulgte i drikkingens fotspor.

Fyll førte til likegyldighet og sløvhet, for eksempel i reinskjøtselen. En reineier kunne våkne av rusen som en ruinert mann. Fordi hans reinflokk var spredt for alle vinder av vargen. Og fattigdommen førte med seg tyveri, overfall, slagsmål og uærlighet. Men det mest opprørende og hjerteskjærende brukte Læstadius å si, var de uskuldige barns lidelse for brennevinets skyld. For kvinnene drakk like mye som mennene. Det var spesiellt mye fyll blant samene.

De fleste samebarna døde før de fylte et år. I fylla tok ikke mødrene vare på barna sine. De gråt seg til døde fordi de ikke fikk mat. Noen ble matet med brennevin og døde av forgiftning. Det hendte også at mødrene eller andre klemte barna i hjel når de sov ut rusen. Læstadius selv sier at han var fylt av et «åndelig hat», mot fyllehunder og brennevinshandlere. Synden satt ikke i alkholen, men i mennesket. Bare Den Hellige Ånd kunne drive alkoholismens urene ånd ut av menneskehjertet. Dette er bakgrunnen for Læstadius inntrengende moralske appell og hans kompromissløse kamp mot brennevinet.

Vekkelsen bryter løs
Læstadius mente at det var prestens oppave å få folk til å søke Guds rike før det er for sent. Men hvordan kan man så bli en sann kristen, og hvor går den veien som fører til hjertet? Dit når man ikke med skånsomme prester, som kan bevege menneskene til tårer.
Og som dekker over deres feil, og som gir etter for deres begjær, og unnskylder deres synder. Nei, man må treffe folk slik at søvnen blir drevet ut av deres sjeler. Og at deres hjerter får et stikk, og de blir skremt og spør: «Herre hva skal vi gjøre for å bli frelst?» Frukten av denne vekkelsen viste seg snart. Etter noen få år var hele prestegjeldet tørrlagt.

Og en forbedring i folks levesett og moral, skjedde overalt der hvor vekkelsen gikk fram. Vekkelsen begynte for alvor vinteren 1845. Kirken kunne være så fullsatt, skriver Læstadius, at klokkeren ikke greide å komme seg ut lenger, for å få seg en røyk mens presten prekte. I løpet av et par år hadde vekkelsen spredt seg vestover mot Kiruna og Gallivare, sørover gjennom Tornedalen og langs Kalixelven, og over grensene til Finland og Norge. I Norge kom vekkelsen først til Varanger, så Gratangen, Alta og Kautokeino. På noen få år ble det vekkelse i Nordland, Troms og Finnmark. Lovens voktere ble mange steder nesten arbeidsløse.

Syner
I begynnelsen av vekkelsen hadde mange syner. Lastadius forteller:
«Da jeg gikk til kirken julaften 1847, og så kirkeveien full av folk, da traff et indre lyn eller en flamme mitt hjerte. Det var akkurat som en lysere luftning fra en høyere verden». Samme kveld så flere av de som går i menigheten, små svarte skikkelser flagre omkring i de tente lys i lysekronen. Det virket som om de svarte skikkelsene hadde stor lyst til å slukke lysene. En annen gang prøvde en demon å dra Læstadius ut av vinduet. En annen gang kom det en demon i skikkelse av en bjørn.
Demonen lå under sengen hans og prøvede å løfte den.

Den 22 år gamle tjenestepiken Sofia Niva var akkurat blitt frelst. Da hun kom fra kirken en søndag mistet hun bevisstheten, og ble liggende uten å røre se i to timer. Da hun kom til seg selv fortalte hun om sitt syn:
«Hvordan Frelseren hadde kommet og tatt henne ved hånden, og førte henne opp mot himmelen. Om himmelens skinnende men trange port. Om himmelens herlighet med englesang for tronen. Om rommet som var fylt av syngende småbarn. Hun fikk også se helvete og de fortaptes tilstand. Hun hørte deres rop, og kjente igjen flere hun hadde møtt på jorden. Læstadius forteller om barn som aldri hadde lest i bibelen, men som i syner kunne lese skriftsteder og oppgi kapitel og vers. Andre talte i tunger.

Motstand
Læstadius sendte ut mange predikanter. Og de var utrustet med noen av hans egne prekenmanuskrifter. De første Læstadius sendte ut var brødrene Johan og Per Raattamaa. Johan ble leder for vekkelsen etter Læstadius død.

År etter år sendte han ut flere og flere predikanter, til stadig fjernere strøk. Overalt ble det vekkelse. Allerede i 1848 startet Læstadius den første skolen. Den hadde tre oppgaver:
1.Bekjempe brennevinet.
2.Gi kristen opplæring.
3. Forkynne Guds ord.

Den første læreren var Johan Raattamaa. Etterhvert ble det misjonsskoler mange steder. Levende kristendom har alltid blitt møtt med motstand og forfølgelse. Dette fikk også Læstadius erfare. Det var mange som led økonomisk tap på grunn av hans virksomhet. Brennevinshandlere, kroverter, brennevinsadvokater, handelsmenn som ikke lenger kunne utnytte folks trang til alkohol o.s.v. Mange steder ble jo helt tørrlagt.

Klager og anmeldelser fra deres side var det nok av. Men Læstadius var en stridsmann. Men han ba nok enkelte ganger om bråk, på grunn av hans sterke språkbruk mot alle og enhver. En gang måtte han betale 300 riksdaler i en forlikssak i forbindelse med noe injurierende han hadde skrevet om en kvinne i sitt blad. Biskopen kom flere ganger og klaget på han. En gang måtte han forklare seg for kongen. Læstadius ble ofte angrepet i avisen. Svar fikk han ikke alltid inn.

Refseren
I 1852 begynte han å gi ut et blad «Ens ropandes røst», dette bladet ble hans talerør. Bladet kom ut en gang i måneden. I 1909 ble bladene utgitt i bokform.

Læstadius brukte 12 år på å skrive et stort bokverk «Dårhushjørnet». Boktittelen har sammenheng med flere aktuelle forhold. Blant annet fordi myndighetene forsøkte å få lederne for vekkelsen sperret inne på dårehuset. Han siterte også 1.Kor.4,10 «Vi er dårer for Kristi skyld».
Han sa at de som kirken og de verdslige myndigheter holdt for dårehuslemmer, de er vise og lært av Guds ånd. Selv fikk Læstadius aldri se denne boken trykt. Først 100 år senere ble den offentliggjort.

Læstadius var en brennende og uredd forkynner. Han snakket rett ut om ting som skjedde rundt han. Han angrep handelsmennene som jukset og snøt.

Også prestene refset han. Statskirken, sa han, var et «svinehus». Han refset også de uomvendte og kalte dem for «de råtnende lik». Og avkrevde dem et oppgjør med sine synder. Mange av prestene i de samiske områdene var dårlige forbilder. Det fortelles for eksempel at den finske presten som kom for å holde gudstjeneste i Karesuando julen 1850, var så full at han bare så vidt greide å sitte i pulken, uten å falle ut. Og han kunne knapt snakke forståelig til folk.

Predikanten
Læstadius kjente samenes religion og tok den alvorlig. Han trodde på mye som fantes i denne religionen, og flettet den inn i sin egen forkynnelse. Han presenterte den kristne tro på en slik måte at den passet bedre til samenes egen religionsoppfatning. Ikke minst viktig var det at han lot det ekstatiske, sterkt følelsesladde få komme til uttrykk. Læstadius ble sterkt kritisert for dette. Biskopen innkalte ham og irettesatte ham.

Men for Læstadius var rop og gråt og hoppende glede, et uttrykk for den kamp og den frigjøring som fant sted når et menneske møtte den levende tro. «Dere har aldri hatt den sorg som er etter Guds sinn. Dersom ei ku, en sau eller rein dør da melder sorgen seg for dere. Men dere kjenner verken sorg eller bedrøvelse over at dere har korsfestet Jesus ved det dårlige livet deres. Verken sorg eller bedrøvelse melder seg for dere fordi dere har pint deres Far og spottet hans tårer ved deres drikking, banning, urenhet og gjerrighet. Også for deg du blinde menighet har Jesus gråt og bedt og utgytt blod og sittet i blodbadstua og lidd helvetes pine. Men du har spottet hans tårer og trampet på hans blod».

Budskapet
De kunne velge mellom Gud eller djevelen. Mellom himmelsk salighet eller helvetes ild. Mellom lykke eller ulykke. Mellom det gode eller det onde. For Læstadius var dette også det budskapet profetene i det gamle Testamente, døperen Johannes, Jesus, Peter og Luther hadde brakt til menneskeheten i Guds navn. Ofte talte Læstadius om mørket, fortapelsen, undergangen og helvete.

Hensikten med helvetesforkynnelsen har vært å vise alvoret. Alle er syndere. Alle må bli frelst. Velger du ikke Gud så velger du djevelen. Den som ikke er med meg, han er imot meg, ha Jesus selv sagt. Helvetesforkynnelsen ble brukt til å vekke folk, ikke til å fordømme dem. Hensikten kan nok være å skremme. Men vil ikke også folk som går i sine egne tanker bli skremt hvis noen roper rett i øret på dem? Og likevel kan det være nødvendig å rope hvis den som går i sine egne tanker holder på å gå utfor et stup.

Mye av Læstadius sin lære var streng forkynnelse av loven. Gransking av samvittigheten, offentlig syndebekjennelse og forbedring av livsstilen. At loven er en tuktemester til Kristus (Gal.3,24). Dette var det syn som lå til grunn for Læstadius sin forkynnelse.

Ofte sammenlignet Læstadius «den ropende røst», med gjeterhundens gjøing og skjelling. For hyrden er det nødvendig å ha gode gjeterhunder. Han har stor nytte av hunder som bjeffer og utsetter seg selv for ulvenes angrep og bitt. Ved dette lovens embete tukter og jager hundene de villfarne får til Guds hjord. Til de kristnes forsamling. Til stedet med de grønne gressganger og hvilens vann i evangeliets ord. Men stumme hunder har ikke hyrden bruk for. Stumme hunder må han føre til slakterbenken.

Læstadius snakket både svensk, samisk og finsk. Finsk var hovedspråket hans, både når det gjaldt forkynning og skrivning. Læstadius ble syk og døde i 1861, 61 år gammel. Omkring 1950 var det ca. 200.000 læstadianere på Nordkalotten, (Nord-Finland, Nord-Sverige og Nord-Norge) De fleste i Finland.

Charles Haddon Spurgeon var Englands meste kjente predikant. Noen forfattere har kalt han for ”Predikantens fyrste”. Dr.theol Weston sa at Spurgeon var den største predikant siden apostlenes dager.

Som ung ønsket Spurgeon å vite hvordan han fikk fred med Gud. Han gikk inn på et møte og hørte en preken over teksten: ”Far ikke vill, Gud lar seg ikke spotte.” Han gikk ut av møtet enda mer forvirret enn når han kom inn. For det ble ikke sagt noe om hvordan man ble frelst.

En annen gang han var på møte talte predikanten om ”de rettferdighets herlighet”. Men Spuregeon forsto ikke det, han ønsket bare fred med Gud. Gang på gang skjedde det samme. Pastoren talte over forskjellige bibelske emner. Men ikke om frelsen. Søndag 6. januar 1850 ble Charles Haddon Spurgeon kvitt sin syndebyrde. Endelig fikk han fred.

Senere når Spurgeon ble predikant avsluttet han aldri et møte uten først å ha forklart frelsens vei på en enkel måte. Denne feilen tror jeg også at mange menigheter gjør i dag (2004). Altfor mange menigheter er innadrettet. Kristne har møter for kristne. Mange møter i dag er skreddersyd for kristne. Vi kommer på møte. Synger noen sanger. Tar opp et offer. Hører på en preken. Ber for syke. Og så går vi hjem. Det skulle vært forbudt å ha møte uten å innby til frelse. En menighet som ikke vinner mennesker for Gud, må det være noe galt med. De har feil fokus.

Menighetens hovedoppgave er evangelisering. Hvorfor det? Fordi de ufrelste er på vei mot fortapelsen. Og Gud har ingen andre enn oss han kan bruke. Gud virker gjennom mennesker til å nå andre mennesker. Spurgeon ble med engang en ivrig sjelevinner. Dette sa Spurgeon engang i en av sine taler: ”Den første tjeneste som jeg utførte for Kristus var å legge traktater ned i konvolutter, forsegle dem og sende dem til folk som jeg kjente i håp om at Gud ville velsigne dem. Jeg gikk fra hus til hus og delte ut traktater og fortalte på en enkel måte hva Gud hadde gjort for meg.

"Jeg pleide å skrive tekster på små papirlapper og kaste dem her og der i håp om at noen skal finne dem og bli frelst. Når jeg gikk på gaten hadde jeg alltid traktater med meg. Reiste jeg med jernbanen måtte jeg slippe noen traktater ut gjennom vinduet." Han gikk gladelig 10 km i regnvær mørke og uvær med bare en lommelykt i handa slik at han kunne finne veien i sene kveldstimer, hvis han viste at det var noen som trengte frelse.

18 år gammel ble han pastor i en menighet i Waterbeach. 8.januar 1856 giftet Spurgeon seg med Susanna Thompson. Hans prekner vakte sensasjon. Det som kjennetegnet hans forkynnelese var åndeligheten. Han henvender seg til mennesket, ikke til menneskene. Selv om han ble regnet for ikke å være en stor taler, så var han en vekkende og overbevisende predikant. Dr.theol Weston sa at Spurgeon var den største predikant siden apostlenes dager. 26 år gammel grunnla Spurgeon en predikantskole. Spurgeon var en av sitt århundres mest leste og produktive forfattere. Men Spurgeon var forfatter fordi han var predikant. Mange av hans bøker består av hans prekener, enten fullstendig referert eller også bearbeidet.

Spurgeon livsverk på det litterære plan var ”Metropolitan Tabernaklets Prekestol”, et tidsskrift som innholdt hans ukentlige prekener og som han begynte i januar 1855. Inntil hans død var det her trykt over 2200 prekener, og utgivelsen fortsatte lenge etter. Da det ved hans død fremdeles var over tusen prekener som ikke var offentliggjort. I begynnelsen kom prekenene ut i 10.000 eksemplar. Men etter en stund kom de ut 25.000 eller flere eksemplar. Bare i Spurgeon sin levetid kom disse prekener ut i over 5 millioner eksemplar. De ble også oversatt til mange andre språk.

Ved siden av prekenbladet kom også ”Sword and Trowel” (Sverdet og murskjeen.) I hvert eneste nummer var det en eller flere artikler av Spurgeon. Han hadde gjort det for en vane å lese et halvt dusin tyngre bøker i uken. Nevnes må også ”Davids Skattkammer”. Det var en utleggelse av Salmene i syv store bind. Boken ”Enkle råd for enkle folk” ble trykt i over 400.000 eksemplar. Charels H.Spurgeon ble forfremmet til herligheten i1892.